Det er litt kjekt å mimre tilbake litt på en slik grå regnværsmandag som mandagen i dag. Lisboa-turen var en så underbar tur. Jeg unner alle å reise dit minst én gang i løpet av livet. Det er bare tre uker siden vi var der, så det er rart at det kjennes så mye lenger siden. Tenker det er livet i Paris som strekker seg ut som en sliten katt.

Jeg tenkte uansett å vise dere noen flere bilder, for det var så mye fint å fange på minnebrikken. Hotellet vårt lå i Bairro Alto, som jeg har fått bekreftet fra flere hold er en av de beste bydelene med tanke på restauranter og barer og beliggenheten i forhold til sentrum og resten av byen. Utenfor hotellet vårt så det sånn ut:

Slitent og sjarmerende, synes jeg.

Noe av det første vi gjorde var å gå opp til borgen som ligger på toppen av byen. Vi trasket oppover de bratte sidegatene, hvor folk hadde klesvasken på tørk i vinduene og hvor man kunne finne bittesmå butikker uten noe som helst utvendig markering om at “her er vi”. Det er litt vanskelig å forstå at slike butikker går rundt. Men uansett, borgen, Lisboas stolthet, ser slik ut fra byen:

She’s a beauty. Vi betalte noen euro for å komme inn, vel verdt det, for der inne får man den beste og mest vidstrakte utsikten over byen. Dessuten er det fantastisk flott å gå i fotsporene til soldater og konger og adelsmenn.

Jeg ville bare at denne påfuglen skulle løfte fjærene sine, men det var bare forgjeves ønsketenking.

Vi gikk og trasket og vandret med kamera i umiddelbar nærhet, slik som turister ofte gjør.

Vi satt lenge på en fortausrestaurant og kikket på denne mannen som sto i løse lufta.

Vi spiste stekt fisk, som var så billig og godt at jeg kunne spist det resten av livet.

Og så stoppet vi på bortgjemte barer, hvor vi smakte på ginja mens vi snakket litt med den trillrunde bar-damen, som ga beinet lov til å trekke i seg farlige giftstoffer innendørs.

Og så gikk sola ned.

Og jeg vil bare ut igjen på eventyr! Har allerede glemt at jeg lå i fosterstilling en hel natt og en halv dag på grunn av matforgiftning, har glemt de desperate hasjlangerne og plystringen når jeg gikk alene. Husker bare pene, forseggjorte bygninger med håndmalte fliser. Brostein overalt. Sol og ginja og brente nesetipper.

Neste gang kan det hende jeg skriver litt om da vi dro på utflukt til Cascais, og kanskje om burlesque-baren Pensão Amor. Hvis dere liker blogging om sånt.

En uke fikk jeg i vårt lille land. En uke med masse sol, øsende regn og Cola på glassflaske. Først og fremst var jeg på hytta i Drøbak. Mormor og Mamma og Barten og lillebror (26) og dama hans og kompisen vår og moi. Merkelig nok måtte vi feire at Idamor var hjemme fra skumle Paris, så vi åpnet bursdagschampagnen til Mamma og spiste røkt makrell og jordbær og bringebær til dessert.

Jeg fikk dusjet under åpen himmel, omringet av grantrær og Bartens sirlig snekrede plankevegger. Vi tapper vann fra krana og legger beholderen på terrassen, så vannet varmes opp av sola. Utsikten mot Oscarsborg og Drøbakssundet er upåklagelig. Vi ler hver gang Gøy på vannet og Bli med og bli blid kjører forbi. Den dagen det var mest sol dro vi opp til tjernet og badet og svømte ut mot midten hvor man kan “gå på vannet”, undersjøiske kjempesteiner.

(brur)

(ekte levitasjonsbilde, dere!!)

Så var det den båtnøkkelen som forsvant i havet ved et kraftig uhell. Vi hadde funnet fram regnutstyr, fiskeutstyr og redningsvester, og hadde circa en time på oss før regnet skulle begynne å hølje ned fra himmelen. Plupp, sa det. Og så hadde nøkkelen havnet i vannet under båten. Noen ble sinte, andre lo. Dagen etter fikk vi en kjempesnill dykker fra dykkerklubben til å ta et dykk på tolv meter, for å hente den sunkne nøkkelen. Snille, kjekke mannen. Lignet på Christian Bale gjorde han òg.

I Oslove fikk jeg ikke tatt så mange bilder, men jeg hadde det trivelig selv om ikke minnene ble fastsatt i piksler. Jeg jobbet blant annet litt i den gamle barnehagen min, noe som var superkoselig. Kidsa husket meg, selv de som var to år da jeg dro i desember. Jeg fikk kos og klem fra både små og store. Jeg elsker kos, det er avhengighetsskapende, akkurat som alkohol og blogging.

Her er Christine og Carina, jeg tror dere kjenner dem igjen:

Christine var så snill å gi meg sofaen sin en natt. Vi drakk vin og bablet om Twitter og jobbing og sex, før Marthe kom og krydret kvelden med smil og gode klemmer. Jeg hadde også Café Sør-date med Carina og Ulrikke, hvor vi snakket om skriving og slemme menn og fremtiden. Jeg blir så glad av å være med disse kreative, morsomme jentene. Hjertehjerte.

Og ellers var jeg med de andre vennene mine, som absolutt ikke finnes på verken Twitter eller blogg, så de forblir anonyme, men de er fine fordet. Jeg hadde egentlig ikke så lyst til å reise tilbake til Paris, men så måtte jeg jo på det gnagsåret av et intervju, og franskbeinet kan ikke være alene for lenge, stakkar. Til syvende og sist var det dødsdeilig å komme hjem i de beste armene til beinet. Åeh ♥

(fra hagen til Christine, romantisk)

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive. I’m lost for words, eller hvert fall lost in translation. Språkforvirra. Jeg har ikke brukt norsk på evigheter og de franske glosene mine ligger nok spredd utover stranda i Barcelona, hvor bølgene har kastet seg over dem og ført dem ut til havs. Så nå sitter jeg igjen med et hode fullt av español, noe jeg virkelig ikke får brukt for i Paris. Selger altså hodet mitt til høystbydende, for nå er jeg blakk som en hest.

Barcelona er bra. Ubeskrivelig bra. Den byen har alt! Folka, maten, gatene, utestedene, serverdighetene, butikkene, været, bølgene. Livet der er så CHILL! En perfekt feriedestinasjon for alle som vil shoppe, bade, spise, drikke og likevel ikke føle at de er fanget i turistfella kalt Syden. Barcelona er byen for de som vil ha noe mer, som kulturelle innslag og en internasjonal crowd.

Skal ikke skyve under et strandhåndkle at det er enda bedre å være i Barcelona når man har bekjentskaper der. Jeg har endelig møtt alle de fine vennene til franskbeinet, og med fine så mener jeg FINE. Jeg ble så bergtatt og lamslått hver gang et nytt mannebein kom og presenterte seg, at om jeg hadde vært en hund, hadde halen logret som en duracellkanin og kjeften vært en eneste stor dam av sikkel. Tenker Barcelona hadde vært noe for alle de single venninnene mine i Oslo. Hehe, neidajoda, men det var virkelig kjekke folk, både armer og bein. Så snille, varme og gjestfrie!

Åh, jeg har så mange små historier å fortelle, som da vi stelte i stand en barbeque på takterrassen til et vennepar, og så dukket de andre opp én etter én, og til slutt var vi rundt femten stykker fra forskjellige europeiske land (Tyskland, Aserbadjan, Polen, Ungarn, Spania, Frankrike, Norge), og så spiste vi pølser og stekte grønnsaker, drakk champagne, Cava, hvitvin og Pastis og snakket om språkproblemer og språkkunnskaper til det ble lyst på himmelen igjen - og jeg kjente at her ble det automatisk et sterkt samhold, bare ved å være fra ulike land. Om bare resten av verden kunne vært på den takterrassen den kvelden.

Wow, jeg hadde jo faktisk litt norsk igjen, men jeg skal ikke skrive høl i huet på dere. Kanskje det blir en liten Barcelonaguide, kanskje ikke. Kanskje bildene snakker for seg selv?

Når dere leser dette, sitter jeg på et eller annet gatehjørne i Barcelona og sleiker sol.. og is.. og det som verre er, øhø. Franskbeinet har bodd i Barcelona tidligere og har lovet å ta meg med til alle de hippeste, støggeste bulene. Blir spennende å se byen fra innsiden. Gleder meg til å dasse rundt i bohemklær, drikke billig øl til magen buler og praktisere litt spansk. Hola guapo, que tal? Det er der jeg er liksom.

Dyret (beinet altså) hater alt som begynner på “turist”, og er redd jeg skal se ut som en. Men herregud, jeg må jo få knipse bilder og løpe hvinende ut i bølgene når jeg er i Syden! Jeg er jo faktisk turist. Tullebukk.

Som sagt, jeg tar fortsatt imot headerbestillinger. Har allerede fått inn to til, som jeg får bryne meg med når jeg kommer hjem. På mandag. Until then, blogg noe fint og smil til verden!

Natt til lørdag ble jeg kidnappet! Vi hadde vært på en ølfest litt utenfor Paris og var på vei hjem, da de tre franske fikk en genial idé – en sånn idé man gjerne får sent på natten, når man har magen full av pølser og øl. Selv lå jeg i koma i baksetet på bilen, og ante fred og ingen fare. Så da jeg et par-tre timer senere våknet av at det begynte å lysne på himmelen og jeg så skilt langs veien, som slett ikke pekte i retning Paris, forsto jeg at jeg ikke skulle hjem til senga mi.

Remember Cabourg? Haha, ikke jeg heller… Joda. Den lille, idylliske kystbyen vi dro til i mars, hvor vi spaserte langs den fine stranden og spiste moules frites, før vi tok utelivet med storm og gjorde ting som kunne nådd historiebøkene, om de bare hadde sett dagens lys. Dere kan lese om den forrige turen vår her, hvor franskbeinet også er avbildet – det var noen av dere som spurte om det.

Så var jeg altså blitt kidnappet til Cabourg. Og i det bittelille øyeblikket, da himmelen åpner showet sitt med solen som midtpunkt, gikk vi på stranden og vandret barføtt i sanden, mens milliarder av skjell glitret i skinnet fra solstrålene. Å så fint! Etterpå sovnet vi på rekke i gresset og våknet igjen med en fin rødfarge på nesen, hehe.

en sliten mann.

Remember Cabourg! (vårt ordtak)

-We found love in a hopeless place, synger hun inn i ørene mine. Jeg kikker ut gjennom det lille flyvinduet, som rammer inn hundretusener av funklende lys på en mørk bakgrunn, og vet at det er Oslo som smiler til meg. Jeg får frysninger av velkomsten. Det er nesten fem måneder siden sist, kjære Oslove.

Jeg tar Flytoget inn. Foran meg sitter en gammel mann med sixpence og store briller. Han stinker skikkelig gubbe. Jeg tenker at jeg alltid har savnet en bestefar. På Lillestrøm går en familie på tre av, en mor, en far og en jente på rundt 8-9 år. Jeg ser at hun har Downs syndrom, og jeg tenker i mitt stille sinn at hun er den søteste jenta jeg noen gang har sett.

På Oslo S skrur jeg av musikken for å høre Oslo. Rullekoffertene triller raskt over den ruglete perrongen. Ellers er det rolig. Ingen snakker. Det er ganske sent. Jeg går på Narvesen og spør om å få en enkeltbillett. -Nei, det kan du ikke. -Kjøpe da, sier jeg raskt. Samme gamle vitsen. Han bak kassen gliser, og jeg smiler med.

Jeg setter meg på trikken. Blåtrikken opp til Grünerløkka. Det er bare meg og et par andre. Alt ser ut som før, Jernbanetorget, Brugata, Heimdalsgata og så videre. Jeg sitter helt i min egen verden, da jeg plutselig oppdager at vi nærmer oss Carl Berner. Haha, det var så stemningsfullt og spesielt å komme tilbake at jeg satte meg på feil trikk. Jeg hopper av, og nå nærmer klokken seg ett på natten, så å finne kollektiv transport tilbake igjen er så og si umulig. Jeg praier en taxi, og en fyr kjører meg i retning løkka. Når han spør meg om veien, må jeg le litt, men han finner raskt fram.

Endelig er jeg på rett sted, og to gode venner tar meg imot med store klemmer og en nyoppredd sovesofa. Med et blikk ut på Olaf Ryes plass, slukker jeg lyset og drømmer om franskbein og roser og gud vet.

/foto priv

Halvskrevet den 19. mars på vei til Oslo, ferdigskrevet i dag etter rosetoget og Barn av regnbuen. Oslove er slett ikke håpløs, snarere tvert imot, & love is all around.

I helgen var vi tre franske og en norsk (det er meg) som kjørte til vestkysten, et par timer unna Paris. Vi kom til en idyllisk, liten by, som heter Cabourg. And what happens in Cabourg, stays in Cabourg!! Fytti satan, det var så sinnsykt hæla i taket og tenna i tapeten at dere hadde fått hakaslepp om dere så oss. Huff og haha! Men først var vi på stranden…

Et stykk franskbein. Liker dette bildet så godt, men det irriterer meg grønn at vi ikke ser blikket hans.

Stranden var bare herlig! Kan tenke meg at den er stappfull om sommeren.

Det fineste hotellet, som vi ikke bodde på.

Fem timer senere trakk havet seg tilbake og blottet havbunnen en kilometer ut! Vi vasset utover og noen av oss ble søkkvåte på beina.

Men ikke jeg, for jeg hadde vanntette sko til 25 euro, miihihihi!

Den hatten kom godt med siden lyset var så skarpt.

Fransk-våt-på-beinet.

Slik så byen ut…. normandisk byggestil, så utrolig fint!

Slik så maten ut…. Moules frites: Blåskjell og pommes frites, superyum!

Slik så brusen ut….

….og resten av den saftige historien blir i Cabourg! -<;-)8-<

De Franske Alpene, St. Sorlin d’Arves, 1600 meter over havet (ytterligere 1000 meter i slalåmbakken).

(geit)

“Welcome to my office,” ropte han og slo armene ut i hver sin retning, mens skiene førte ham sakte nedover i baklengs posisjon. Med et lite kast på kroppen satte han utfor, og før vi visste ordet av det, var han som en liten peanøtt der nede i bakken. Tenk å ha selveste Alpene som kontor! Ja, det er faktisk sant! Han, venn av franskbeinet, kjører slalåm med funksjonshemmede og psykisk utviklingshemmede i spesialutviklede “sleder”, et helt fantastisk konsept, but that’s another story.

Selv var jeg litt forsiktig i starten, jeg hadde tross alt ikke stått på slalåm siden slutten av 90-tallet, da snowboardinteressen tok over for fullt. Men jeg er jo som resten av dere født med ski på beina, så etter en liten stund følte jeg meg som en Aamodt eller Kjus og ødela løypene fullstendig!

Lenger ned og lenger opp igjen, sikkert 2500 meter over havet, sto vi og beundret en utsikt av hvitkledde fjell på rad og rekke, som tannraden til Jens. “Der er Mont Blanc,” pekte han med skistaven. MONT BLANC, Europas høyeste fjell! Gått av banen, tenkte jeg. Og da han skrudde av håndtaket på skistaven sin og ba meg ta meg en sup, ga jeg meg ende over. Han hadde faktisk ALKOHOL inni skistaven sin! Snakk om å være rutinert!

Wow, det har vært tidenes ferie. Faktisk en av de beste jeg har hatt! I flere dager nå har vi grusa ned bakkene og blitt slitne i legger og lår. Vi har spist mye sunn og usunn mat og drukket lokal vin. Føler også jeg har fått nok frisk luft nå til å leve litt lenger i asfaltjungelen Paris. Jeg har smilt fra øre til øre og vært glad hver dag, ganske ulikt meg. Ikke engang da 50 euro blafret ut av jakkelommen min og forsvant med vinden, klarte jeg å mane fram litt sur&gretten! Det vakreste landskapet EVER og varmen fra solen gjorde meg bare blidere og blidere, og absolutt ingenting kunne ødelegge humøret mitt! Det er ikke akkurat slik at jeg vasser i penger, men de femti euroene kunne like så godt vært et dropspapir just der og da. Lykkelige tider! (Skal forøvrig innrømme at jeg ble litt snurt da vi litt senere kjøpte en tube solkrem og klarte deretter å miste den på den koooorte strekningen mellom butikken og huset…….. solkrem er viktig da!!)

Føler meg så fresh. Vil ikke dra herfra!

/all photos private