The Monthly Rant, Christmas’n’Shit

christmas

Det var dumt av meg å gå inn i jula med skyhøye forventninger. Den var bare dømt til å #faile. Nå må jeg begynne å innse at jula ikke er det samme lenger. Ikke som da jeg var barn: den mest magiske tida i året, som bare varte og rakk ut i det uendelige (fram til påske sikkert). Ikke som da jeg var tenåring: et fantastisk avbrekk fra skolen hvor jeg fikk de kuleste gavene ever og ga bort de fineste gavene ever (takker sløyden for det!). Ikke som da jeg var i 20-åra: party, party, party, venner, aketurer, GØY.

Så la meg brekke det ned for dere: Tida går altfor, altfor fort, ti dager er ingenting lenger. Jeg har ikke rukket å gjøre en dritt av det jeg hadde i tankene før jeg dro. Gavene er fortsatt fantastiske (!!), men kriblingen og forventningene har forsvunnet med stresset over å finne de PERFEKTE gavene som du legger på toppen av berget av gaver, som du kan plusse på de milliardene av kroner nordmenn bruker på denna tida av året. Vennene mine har blitt gamle, og foretrekker skiturer, familiekos og HYGGE framfor venner og MORO. Ja, selv hjemmelagde kjøttboller er viktigere enn å treffe meg, og da blir jeg bare… sykt skuffa, og tenker at absolutt ingenting er som før og at nordmenn faktisk er like dørgende kjipe som franskbeinet tror.

Dessuten: Alt ansvaret om å møtes, organisere og planlegge ligger på meg, den som har kommet hjem. Det er utmattende. Hele jula, en tid som skal være fyllt av ro til å gjøre ting sammen, er blitt en eneste lang avtalebok, hvor halvparten av avtalene strykes idet folk finner bedre aktiviteter og mennesker å bruke tida si på.

Jeg befinner meg i gråsonen mellom 20-åra og 30-åra, da normale folk drar på seg barn og lager sine egne tradisjoner. Jeg er sikker på at jeg født for seint, som fortsatt ikke er hundre prosent gira på å slå meg til ro med mann og barn og rekkehus. Neste år har jeg tror jeg at jeg stikker fra hele julemøkka. Har tidligere erfart at julemøkkstikking er bra for sjela, og at motivasjonen for en ny jul øker et hakk. Akkurat nå har jeg hvertfall hele julehysteriet langt oppi halsen. Herregud som denne tradisjonen har utvikla seg i feil retning!

giraffe poo

Møkk! (Sjiraffbæsj, true story!)

Møkkafølelsen toppet seg også den nest siste dagen av 2013, da jeg fikk vite at min besteste parisvenn, treningsbuddy og parner in crime, Renate, skal flytte hjem til Norge. For en forferdelig slutt på året! Hun er lyset i livet mitt her nede, så det kommer til å bli jævla mørkt en stund. Hva er poenget med å knytte seg emosjonelt til folk, når du er dømt til å miste de? Det er en av grunnene til at jeg hater Paris intenst og brutalt – folk tar som regel bare en svipptur innom. Dette blir femte gangen en skikkelig god venninne forsvinner. Elisabeth, Synne, Natalie, Hege, Renate. Jeg hater det så jævlig. Jeg trenger litt mot på veien framover, men aner ikke hvor jeg skal hente det fra…

It was stupid of me to go into the Christmas season with sky-high expectations. It was sentenced to #fail. Now I begin to realize that Christmas is not the same anymore. Not like when I was a child: the most magical time of the year, lasting indefinitely (until Easter, for sure). Not like when I was a teenager: a wonderful break from school where I got the coolest gifts ever and gave away the nicest gifts ever (I thank Arts and crafts in school for it). Not like when I was in my 20’s: party, party, party, friends, sledging, FUN .

So let me break it down for you: Time flies like crazy, ten days is nothing anymore. I’ve not had the time to do a damn thing of what I had in mind before I left. The pressies are still wonderful (!!), but the tickling sensation and the expectations have disappeared with the hassle of finding the PERFECT gifts that you put on top of the mountain of pressies that you can add to the billions of crowns Norwegians use at this time of year. My friends have grown old, and prefer skiing, family time and cosiness rather than friends and FUN. Even homemade meatballs are more important than meating me, and I’m just… really disappointed, thinking that nothing is as before and Norwegians actually are as lame as my bf thinks.

Besides: The responsibility to meet, organize and plan is set on me only, the one who has returned home. It’s exhausting. The whole Christmas season, usually a time that should be filled with calmness to do things together, has become a long appointment book, where half of the plans are crossed out as people find better activities and people to spend their time on.

I’m in the gray zone between my 20s and 30s, when normal people get children and make their own traditions. I’m sure I was born too late, as I’m still not a hundred percent excited about the idea of settling down with a husband and children and a brick house. Next year I think I’m leavin the whole Christmas shit. I’ve previously experienced that leaving Christmas for a year is good for my soul, and that the motivation for a new Christmas increases a notch. Jeezes, this tradition has evolved in the wrong direction!

My shitty feeling was trippled on the second last day of 2013, when I learned that my best Paris friend, workout buddy and parner in crime, Renate, will move back to Norway. What a horrible way to end the year! She is the light of my life down here, so it ‘s going to be damned dark for a while. What is the point of getting emotionally connected to people when you are doomed to lose them? This is one of the reasons why I hate Paris intensely and brutally – people usually have a return ticket. This is the fifth time a real good friend leave. Elisabeth, Synne, Natalie, Hege, Renate. I hate it so fucking much. I need some courage to go on in my life here, but I have no idea where to retrieve it from…

The Monthly Rant, January

I går mistet jeg håpet.

Det var en dag med uheldige hendelser fra ende til annen, og dagen startet med den uheldigste av dem alle. Jeg og ei norsk venninne har lenge snakke om å delta i en fransk sirkelgruppe, drevet av pensjonister som higer etter å lære bort fransk til utlendinger. Min britiske venninne og hennes canadiske kjæreste har skrytt dette opp i skyene, ikke bare fordi det er billig (10 euro per år) eller fordi de holder åpent hver dag, men på grunn av læringskurven, som stiger i en fin bue retning nord.

Endelig fikk vi mannet oss opp etter ukesvis med utsettelser, og ble vist inn på et kontor av en liten, rund dame. Hun stilte oss en rekke spørsmål, blant annet om hvorfor vi ville delta, om vi hadde franske venner, hva vi jobbet med og om vi gikk på franskkurs, hvorpå vi stotret i vei med det snevre ordforrådet vi har å uttrykke oss med. Forståelsen er stor, men det muntlige er en bitch.

Så sier hun at dette ikke er stedet for oss! Fordi vi ikke forstår nok, fordi vi ikke kan prate flytende nok, fordi de andre deltakerne vil bli irriterte når vi ikke vil forstå alt og ikke vil kunne delta i samtalene! Vi får heller øve masse hjemme og komme tilbake om en måned eller to. Vi sitter der målløse og klarer selvsagt ikke ”forsvare” oss på den beste måten. Så må vi bare gå.

Som alltid er jeg den mest sjokkerte. Når ting ikke går min vei, så lar jeg det gå så inn på meg. Mest rystet er jeg fordi de engelske vennene mine er på samme nivå som oss, kanskje til og med verre. Venninnen min mente det ikke var ”meant to be”, at dama hadde bestemt seg og var umulig å rikke, og at vi bare fikk dukke opp om en måned og kreve plass.

Det er mulig jeg ga henne denne leppa, men jeg kan ikke si det sikkert

Vi satte oss på kafé, hvor vi huffet og haffet over franskmenn, mannebein og alle jævla problemer som dukker opp i denne helsikes byen. Da vi hadde tømt hjertet for sorg, og munnen for diaré, dro vi hjem til venninnen min for å klippe hår. Jeg vil nemlig ikke gå gjennom livet uten å ha hatt pannelugg.

Pannelugg er av en eller annen grunn alle menns verste fiende, så da jeg kom hjem etter en vellykket runde med saksa, fikk jeg rare blikk og spørsmål om hvor det hadde blitt av hans petit lapin. Jeg kan ikke si jeg ble veldig overrasket, da han er livredd for at jeg for eksempel skal dipdye håret lilla, kjøpe meg jakke med nagler eller forandre utseende på en eller annen freaka måte. Og ja, pannelugg forandrer jo alt!

Som om dette ikke skulle være nok, så dreit jeg meg loddrett ut rett før jeg kom hjem. Jeg skulle bare innom le supermarché for å kjøpe hårfarge… Når man skal forandre noe, må man jo virkelig slå på stortromma, synes jeg. Da jeg skulle gå inn den store, magiske døren, smadret jeg hele kroppen mot ruten som ikke sto åpen likevel! Faens føkk i helvete! Er det mulig? Hele butikken må ha sett mitt patetiske flir, men alle stirret på meg med olme, parisiske øyne. Ikke hadde jeg ork til å gå til neste butikk, så jeg måtte trippe flau forbi alle menneskene som sto i handlekø. Da jeg skulle betale i den selvbetjente kassen og ikke skjønte en dritt, fikk jeg bare sure miner fra den sure servicefitta som satt der i tilfelle noen trengte hjelp. Fuck you, world! Fuck you all!

Da jeg la meg i går kveld gråt jeg innvendig. Jeg tenkte fælt. Tenkte på alt jeg kunne gjort og sagt annerledes. Ga en rekke kjerringer skjennepreken og et klaps på lanken, mens håpet om å lære meg fransk i løpet av året sakte men sikkert seg ut av meg. Da jeg svevde inn i drømmeland en gang i tre-fire-tiden på morgenen, hadde jeg lyst alle franskmenn i bann.

….

PS. Da alarmen ringte og jeg kvalm og søvndrukken stabbet meg inn på badet, kjente jeg at det var noe som ikke stemte. Og helt riktig, jeg hadde satt alarmen til å ringe klokka sju istedenfor åtte. FML!

The Montly Rant, September

September er over – og godt er det! Denne måneden fikk jeg meg nemlig en ny jobb. En ny jobb er vel og bra, men det er ikke bare bare å få seg ny jobb her i Frankrike. Neida gut, det er litt av en prosess, skal jeg si dere. La meg ta det fra begynnelsen…

Jeg fikk altså jobben, selv om jeg, haltende og hulkende med gnagsår fire steder på hver fot, kom en halvtime for sent til intervjuet. Jeg vet ikke engang om inntrykket jeg ga under intervjuet var bra, for jeg ikke bare var jeg svett og rød som en tomat, men det var visse deler av Norges samfunnsstruktur jeg ikke klarte å forklare på engelsk. Ikke spør meg hvorfor jeg begynte å snakke om kommuner og bydelsadministrasjon i et intervju for en nettside, men det havnet på bordet uten at jeg klarte å styre det selv. Uansett, jeg tror eneste grunnen til at jeg fikk jobben var nok fordi de ikke hadde noen andre. Nordmenn vokser ikke akkurat på trær i Paris.

Jeg glemte å nevne at da jeg kom hjem fra intervjuet, måtte jeg fullføre to A4-sider med oppgaver i løpet av én time. Jøsses. Der sitter jeg med en bachelor i lingvistikk og over ti år med arbeidsarfaring, og så skal de sjekke om jeg klarer å svare på kundespørsmål. Hoho!

Jeg ble tilbudt jobben via mail. Jeg sendte ja takk tilbake. Enkelt og greit…. næææt! Noen minutter senere fikk jeg mail tilbake om at de trengte diverse opplysninger om meg. For det første måtte jeg fylle ut et skjema med kontaktinformasjon, hvor jeg blant annet måtte legge ved mitt “numéro de securité sociale”. Et slags personnummer, bare på fransk. Jeg oppga et midlertidig personnummer jeg fikk utdelt i min forrige jobb. Det var ikke bra nok nei. De måtte ha adressen til Folkeregisteret og Skatteetaten og gudvethva i Norge.

Deretter ville de ha bankdetaljene mine. I vår fikk jeg meg nemlig etter mye om og men en fransk bankkonto, men det er en annen historie.. Bankdetaljer ja, greit nok, jeg vil jo ha betalt. I Norge er vi vant til å oppgi kontonummer og dét er dét. Og ja, dere gjettet riktig – dette ikke er nok for det franske systemet. Her har man noe som kalles RIB (Relevé d’Identité Bancaire). RIB’en består av en rekke numre og opplysninger om banken din, og den må man selvsagt hentes i selve banken. HOHO!

Det aller siste min nye arbeidsgiver trengte var en erklæring om mitt andre arbeidssted – hva er adressen, hvilke arbeidstider har jeg og hvor mange ganger går jeg på do mens jeg er på jobb??? Jeg sa at jeg ikke hadde faste tider, så det kunne de regelrett drite i. Neida, jeg sa ikke det, men det var like før.

Glemte å nevne at jeg måtte dra innom min nye arbeidsplass for å levere alle disse dokumentene (inkludert passet mitt) for kopiering noen uker før oppstartsdato. De måtte jo ha litt tid til å lage en kontrakt…

Sjuuuuuuke byyyyrååååkraaatiiiiii!!!! BRØL!

Ok. Første dag på jobb. Jeg blir introdusert for alle og senere har vi et møte hvor jeg offisielt blir ønsket velkommen av teamlederen med ordene “So Ida, do you have anything you would like to share with the group?”. Jeg, som ikke er så altfor glad i oppmerksomhet i gigagrupper, blir litt tatt på senga og sier noe sånt som “Eeeeeeh, like what? You want me to do a little dance or something?” ………..altså, hvor tar jeg det fra?? Jeg burde joine et sirkus istedet.

Noen dager senere er det tid for et legebesøk. Jeg spør sidekvinnen om hun også har vært hos legen, men da fniser hun og sier “No way, you really have to go to the doctor?!” Jeg begynner å bli litt bekymret for at jeg blir forskjellsbehandlet fra alle de andre, men jeg tenker at de kanskje synes jeg har vært litt merkelig fra første stund jeg satte fot (med gnagsår) i bygningen deres.

Så jeg fatter mot og drar til legen. Der blir jeg møtt av en kontorassistent som ikke snakker særlig godt engelsk. Hun må hente en annen dame som hjelper henne og meg med å fylle ut et skjema. Så kommer legen, en gammel mann med grått hår og store never. Han viser meg inn i et lite kott og ber meg låse døra. Hjælpes. Jeg legger fra meg veske og jakke, og plutselig åpnes en annen dør, og legen titter forsiktig fram og ber meg stige inn i kontoret hans. Jeg finner fort ut at han ikke kan et eneste ord engelsk. Shit fuck helvete!! Putain de merde! Han har en laaaaaaaaaang liste over sykdommer og andre helseforhold, og det er nå mine år med latin fra universitetet kommer til nytte. Jeg svarer “non” på alt, men humrer litt når han spør om jeg drikker mer enn 14 enheter alkohol per uke.

Så sjekker han hjertet mitt med stetoskop (så søtt!!), trykker litt på magen min, lyser ned i svelget mitt og tar pulsen med en sånn der pumpe rundt armen. Han sier at alt ser bra ut og gir meg et hefte med øvelser jeg bør gjøre for å unngå ryggproblemer og musearm (har kronisk musearm). Jeg stotrer fram at jeg trenger nye briller, men at jeg kan få det mye billigere hvis jeg har Carte Vitale, og hvordan får jeg tak i det? Her holder han en lang tale jeg ikke skjønner stort av, men jeg tror jeg hører at det kan bli vanskelig for meg siden jeg ikke klarer å holde en dialog på fransk… JEG PRØVER HVERT FALL DA! PUTAIN!

Har forresten fått første lønnsslipp etter mine to første uker på jobb. 42 timer (det er jo en deltidsjobb). Fikk faktisk mindre utbetalt enn for de 17 timene jeg malte huset til pappa i begynnelsen av september……. PUTAIN DE MERDE FAIT CHIER!

-(:}O

Oppdatering fra forrige måneds rant:
Jeg biter fortsatt negler og trekker snart fortennene mine om jeg ikke klarer å slutte! Franskmenn røyker like mye som før og det hjelper ikke hvor mye jeg enn advarer mot helsefarene – de er dumme som brød og bryr seg ikke om de forpester andre med jævelskapen. Jeg har ennå ikke trappet ned på alkoholen, begynt å trene ordentlig og fått meg et bedre liv. Så ja, jeg er like håpløs som før…. Takk for meg!

The Monthly Rant, August

Hello people! I’m back – både mentalt og fysisk. Det har skjedd så mye forskjellig i det siste at bloggen har stått litt stille. Jeg synes det har blitt litt for mye anbefalinger og goodie bags og litt for lite personlig. Jeg føler jeg aldri får skrevet så mye om hva som skjer i livet mitt, for livet mitt skjer så fort, at det tar en ny vending like før jeg har tenkt til å skrive ned neste side av historien min, og så bare hoper det seg opp.

Okey, så har det ikke skjedd noe dramatisk, med unntak av at “vi” mistet den eneste båtnøkkelen i havet, men livet mitt har vært fryktelig fint de siste to ukene. Noe har vært kjipt, noe har vært kjedelig, men mest av alt har jeg hatt det morsomt. Versailles, Disneyland, Oslove, hytta, venner og familie, Metz og fine franskmenn.

Men sånn bortsett fra alt det fine og flotte, har jeg så mye dritt på hjertet, at jeg tenkte det hadde vært kjekt med en liten, månedlig spalte, hvor jeg kan slenge ut alt jeg har av møkk, uten å tenke så mye på innhold, oppsett og saklighet.  Så blir forhåpentligvis hjertet rent igjen.

THE MONTHLY RANT, AUGUST

I forrige uke hadde jeg et jobbintervju, hvor jeg hadde på meg mine nye, pene skinnsko, som ga meg gnagsår fire steder allerede før jeg kom fram til bedriften. Jeg holdt på å begynne å grine! Klarte nesten ikke å gå. Dessuten kom jeg en halvtime for sent, fordi jeg gikk meg vill i de helvetes gatene av Paris, så når jeg kom fram var jeg svett og rød og tårevåt. Tror dere jeg får jobben eller?…… Forresten er det jobbing for minstelønn, så om jeg får den, kommer jeg til å grine likevel!

Og så har min beste venn i Paris, Elisabeth, forlatt meg til fordel for Australia og biznizstudier, så nå er jeg ensom ulv igjen. Egentlig var det litt bra òg, for jeg fikk en hel bag med klær, bøker, treningsutstyr og sminkesaker. Hehe!… Nei uff, alle vennene mine her er bortreist, og på torsdag blir jeg forlatt av beinet også! Han skal på fjelltur med vennene sine i TI føkkings dager!! Seriøst, jeg vet ikke hvordan det skal gå med meg…. jeg sier jeg må få tak i sovepiller, men han nekter!

Og så klarer jeg ikke å slutte å bite negler, og det er på ferd med å gjøre meg SPRØ, både mentalt og innvendig i magen og tarmene – for jeg er sikker på at det sniker seg små neglerester ned i gapet, selv om jeg spytter dem ut…. Nei fysj, så ekkelt! Jeg får sikkert i meg hundre ganger så mange bakterier som vanlige, dydige folk. Har forsåvidt ikke vært sjuk en eneste gang i år, bare fyllesjuk.

Apropos fyllesjuk. I går var det evig søndag for meg også. En helvetesdag uten like. Hvorfor? Hvorfor klarer jeg ikke å dy meg? Hvorfor kan jeg ikke gi opp den fordømte alkoholen og få meg et sunnere og bedre liv? WHYYY? Det har nylig kommet meg for øret at bestefaren min var alkoholiker, helt sant, men hvorfor har ingen fortalt (advart) meg om det før? Jeg blir jo bare eldre og eldre og den jævla alkoholen er ikke akkurat en ungdomskilde! Jeg er håpløs.

Og dere, røyking begynner å gå meg på nervene!! Jeg har for lengst innsett at Frankrike ikke er Norge, hvor røykere er en rase av utstøtte og latterliggjorte mennesker. I Frankrike røyker alle. Ja, jeg mener ALLE. De hever brynet om man ikke røyker, dere! De sitter i bilene sine og trekker inn død og fordervelse og minsker levetiden min med minutter for hvert jævla utpust. Jeg er blitt en passiv røyker på daglig basis! Det stinker! Tenker de ikke på omgivelsene? På at levetiden vil forkortes med TI ÅR i gjennomsnitt? På at tennene blir brune og fingrene gule og at ingen vil kysse dem eller se på dem? Æææææsj! Og dere, det er forbudt å selge snus i Frankrike. Hvorfor? Fordi det er helseskadelig… Looooooool.

 
Shisha med eplesmak er godt da…